Årets utgave ble arrangert søndag 6. juni på nytt spillested Nordre Åsen, Skeids anlegg i Oslo. Dette var vår 23. turnering. Vi har avansert fra gruppespillet til åttedelsfinalen 9 ganger tidligere, og 2 ganger har vi nådd kvartfinalen, senest i 2013. Men aldri har vi spilt oss så langt som i år.
Det begynte med to helt greie resultater. I første kamp vant vi 1-0 over Ipswich2. Scoringen kom etter at Frederik Falch prøvde seg med et skudd, som keeper så vidt nådde, men Sindre Amland var sikker på returen.
Deretter ble det 1-1 mot Arsenal2. Vi kom under 0-1, men Sindre utlignet fra kort hold. Denne kampen kunnet vi vunnet, og blant annet hadde Frederik et knallskudd i stangen.
En grei start altså, mot to andrelag, og før siste gruppekamp visste vi at seier ville ta oss videre i turneringen.
Storseier mot Nottingham
Og seier ble det. Vi ga oss ikke før det sto 8-2 mot Nottingham i en kamp der Derby hadde hele 6 forskjellige målscorere.
Dermed var vi gruppevinnere og klare for åttedelsfinale mot Leeds. Og hvilken kamp dette ble! Leeds tok en tidlig ledelse på straffe, og gikk også opp til 2-0. Da så det stygt ut, men Derby-gjengen ga seg ikke. Frikk Gjeilo reduserte til 1-2 på et flott langskudd, og like før slutt utlignet Morten til 2-2 etter mye kjemping i feltet. Kampen gikk derfor videre til straffesparkkonkurranse. Slikt er som alltid nervepirrende, men vi vant til slutt denne med 4-3. Ganske herlig å slå først Nottingham og så Leeds i samme cup!
I kvartfinalen var det klart for gjensyn med laget vi beseiret i playoff-finalen på Wembley i 2007, nemlig WBA. Også her havnet vi bak 0-1, men 2 scoringer av Sindre og 1 av Frederik snudde kampen til 3-1. WBA fikk inn en redusering til 3-2 slik at nervene sto i høyspenn mot slutten, men vi holdt unna og var dermed klare for semifinale for første gang i historien.
Semifinale mot Liverpool
Her skulle vi møte Liverpool, som ikke kunne betegnes som annet enn storfavoritter. Vi var imidlertid positive, ingen hadde tapt på forhånd og det var fortsatt krefter igjen hos alle etter at manager Pål Hansen Illevold klokt hadde rullert bra på spillerne.
Vi ble drevet på defensiven, men holdt 0-0 helt til like før slutt. Kampen endte imidlertid med fortjent seier 1-0 til Liverpool.
Bronsekampene i Supportercupen har vanligvis blitt avgjort på straffekonkurranse, fordi lagene har vært utmattet etter mange harde kamper tidligere i turneringen.
Tottenham var imidlertid ikke interessert i straffekonkurranse, fordi de anså sjansene for å slå oss som betydelig større i kamp. Da skal vi vise dem, tenkte vi og tok gladelig imot utfordringen. Vi hang bra med til å begynne med. Spurs tok ledelsen, men Sindre utlignet til 1-1. Etter hvert ble likevel forskjellen på lagene for stor, og Tottenham vant til slutt 5-1.
Ingen hos oss hang imidlertid med hodene av den grunn. Årets turnering endte tross to tap på slutten med 4. plass, som er en historisk bestenotering for Derby.
Seieren 8-2 mot Nottingham er dessuten vår 4. største seier gjennom tidene. Den største er faktisk mot samme lag, med 10-2 i 2000.
Samtidig er tapet 1-5 mot Tottenham1 er inne på topp-ti, eller kanskje vi heller skulle si bunn-ti, av våre dårligste resultater.
Årets spiller, Årets debutant og Årets mål
Som vanlig var en selvoppnevnt jury i aksjon for diverse kåringer. I Årets spiller var det denne gang jevnt. Keeper Svenn-Erik Vagstad var nok en gang solid og bidro til å holde oss inne i flere jevne kamper. Frederik Falch viste også klasse, men alt i alt stakk Sindre Amland av med prisen etter mye godt spill og totalt 5 mål.
Sindre var en av tre debutanter og ble dermed også Årets debutant, men her gjorde også Frikk Gjeilo en sterk innsats.
Hele 16 scoringer var vårt tredje høyeste antall i Supportercupen gjennom tidene, så det var mange kandidater til Årets mål. Sindres scoring mot Tottenham kom etter et nydelig angrep der så å si hele laget var involvert, men valget falt til slutt på en av Frederiks scoringer. Mot Nottingham kom han alene gjennom, fintet og skjøt ballen sikkert i hjørnet. En scoring både Kevin Hector og Steve Bloomer kunne vært bekjent av.
Avanserte på Adelskalenderen
For flere spillere betydde årets turnering at de har inntatt markante plasseringer på supporterklubbens Adelskalender over deltagelser og mål i Supportercupen. Svenn-Erik Vagstad rykket opp til 2. plass med 11 turneringer. Torleiv Haugstaul, Jens Ole Hval og Kristian Kaltenborn deltok alle i sin 10. turnering og er oppe på delt 3. plass, likt med Supporterklubb-legendene Øyvind Werrum og Vegard Illevold. Christopher Falch deltok for 7. gang og er inne på topp-ti-listen. Kjell-Jostein Sivertsen deltok for første gang, men var på 1990-tallet med på Derbys lag i en supporterturnering i Trondheim, og han er således historisk som den første som har spilt supportercup både i Oslo og Trondheim.
Undertegnede topper med 23 turneringer, og scoringen i år betyr også delt 1. plass på toppscorerlisten med Øyvind Werrum. Vi har begge 18 mål. Frederick Falch følger på 3. plass med 10 mål, og Morten Røneid på plassen bak har 9 mål. Fortsetter disse to i samme spor, er det nok bare et tidsspørsmål før en av dem overtar scoringstronen. Debutant Sindre Amland med 5 mål gikk direkte inn på 8. plass på toppscorerlisten, likt med solide navn som Sven Ole Høvring og Knut Ragnar Arntsen.
Totalt har nå 84 spillere deltatt for Derby i Supportercupen, og 33 spillere har scoret mål.
